produsentnummer 48
Oppe i annen etasje i huset sitt på Savjord, med skråtak, godt lys og en fantastisk utsikt til Stavkirka, Høgtinden, elva og bygda, der deler Eva og Magne sitt trivelige arbeidsrom. Det er ikke stort, og veven er heller ikke stor, men alt fungerer og en føler på harmoni og trivsel i rommet. Her er det godt å være, og her er det godt å arbeide.
Eva kom fra Averøy til Beiarn som Magnes kone i 1985.
Hun hadde ingen erfaring med vev før hun fikk en kort praksisperiode ved vevstue i Beiarn på 80-tallet.
Mange år etterpå, det kan ha vært rundt tusenårsskiftet, fikk hun komme på vevstua hos Ruth Sætermo. Her fikk hun veve ei matte. Ruth gav god ros og sa at hun fikk kantene så fine. Tanken på å kjøpe seg en vev begynte å slå rot.
HANDLING
Etter hvert ble det en tur til Husfliden i Bodø. Hun fikk god hjelp, og det endte med at hun kjøpte en svensk tangentvev, ikke bordvev, det ble en gulvmodell. Den første renninga ble også bestilt fra Husfliden, og det var ei linrenning, husker Eva. Det var vanskelig fordi det blir kort strekk på renninga i den lille veven. Så løsningen ble overgang til bomullsrenning, og hjelp fra en god og vevkyndig nabo. Det ble også kjøpt en liten rennebom, så da ble hun sjølhjulpet for det meste, og har Magne til hjelp når hun sveiper på ny renning.
UTFORDRINGER
Eva har noen utfordringer med kroppen, og hun må finne sine egne løsninger på hva som fungerer. Hun sitter på en kontorstol som hun kan justere på høyde, og finner arbeidsstillinger som kroppen kan fungere med.
Og som Eva sier «det er jo lov å bruk hauvvet». Hun er ikke den som gir opp .., Nei, aldri…!!!
LØSNINGER
Eva er nærmest sjøllært i veven. Hun har fått litt hjelp og gode råd på veien, men i hovedsak har hun løst problemene på egen hånd. Det imponerer å høre om å ta en avgjørelse om å kjøpe en vev og komme i gang på det grunnlaget hun gjorde.
Men hva skulle hun veve?
Da var «lykka bedre enn vetet» sier Eva. Hun var på leit etter vevmønster – «uten å ha peiling» (sier hun) – og hun fant tilfeldigvis ei oppskrift på Husfliden med en mengde tradisjonelle rosebragdborder. De ble utgangspunkt for hennes design!
VERTSKAP I LAFTEHYTTA
– Du er en av dem som ofte treffes på jobb i Laftehytta, Eva. Hvilke tanker har du om det å være der?
Nå blir Eva ivrig, hun prater med hele kroppen når hun forteller om spesielle møter med kunder, gode opplevelser – og de er mange! Om svensker som kommer tilbake og som har kjøpt av hennes løpere flere ganger, om folks reaksjon når de ser på løperne og hun kan si at «det er no e som ha vevd de – ja, e sei no det»
Spesielt artig er det å høre om at hun vil gi uttalelser fra kunder mye av æren for utviklingen av den løperen som har blitt «bestselgeren».
– E var alein i hytta og så kom det ei som begynte å sjå på løperan mine. Ho syns de va fin, men sa at den kunne ho ikkje ha i stua si. – Å? sa e – korsn vil du ha den, da? De svara e da fikk, tok e med meg, og så prøvd e å væv en sånn som ho sa – og den kom ho igjen og kjøpt.
– Vi må jo høyr på ka folk sei! Kan lær mykje av det.
Evas løpere har en standard bredde på ca. 37 cm og lengde på ca. 100 cm. Etter ønske fra kunder har hun nå også løpere med 150 cm lengde.
Men så sier hun at om sommeren må hun også ha smalere og mindre løpere, og i ulike farger. «De selges det alltid en del av på sommeren.»
MOTIVASJON
Det har vært solgt svært mange løpere gjennom mange år. Vevde ulløpere er et evigvarende godt produkt som bygger på en sterk norsk husflidstradisjon. Det vil alltid være ønsket av mange. Det er mye arbeid å veve disse, arbeidet gir nok Eva mer glede enn det gir penger på konto. Det hun tjener på å veve bruker hun på hjelpesendinger til barnehjemsbarn i fjerne land. Eva har ikke barn selv og sier at «de er mine barnebarn».