Mange generasjoners erfaring og kunnskap ligger til grunn for det produktet vi kaller grålester. Hvor langt tilbake i tid har det vært strikket grålester? Vil tradisjonen bli videreført av nye generasjoner?
Er fancy oppskrifter nå mer tilgjengelig og fristende enn bestemors kunnskap?
På Laftehytta kan vi gå god for at som salgsprodukt er grålester, strikket i tradisjon og tovet i foten, en stabil favoritt!
Hvorfor alltid grå?
Og selvfølgelig hadde tidligere generasjoner også kunnskap om hvor på sauen de fant lange og sterke fibre som var best egna til fottøy.
Grålestene har en sterk plass i vår strikketradisjon, og vi vet at lester og strømper er blant de eldste kjente plaggene i håndstrikk. Det er lite eller ingenting bevart av disse hverdagsplaggene som ble brukt til de var mer enn utslitt. Vi vet derfor ikke når det ble vanlig å strikke grålester, men det er sannsynlig at i løpet av 1700-tallet var strikking blitt utbredt på bygdene, og også i vår bygd. Mange generasjoners erfaring og kunnskap ligger til grunn for det produktet vi kaller grålester. Hvordan lestene skulle strikkes ble overført fra generasjon til generasjon, uten at noe var skrevet. Derfor lever det fortsatt mange små varianter av det som ved første øyekast ser likt ut. Det er i hovedsak to ulike hæler som har vært i tradisjonell bruk i Beiarn, og det er enighet om hvilken som er den eldste. Begge hælene er fortsatt i bruk, og strikkes i tradisjon av våre leverandører. Du finner begge i hyllene på Laftehytta. Og du finner en mengde små variasjoner i måten å gjøre det på. Her finnes ingen fasit, bare et naturlig mangfold, og det er spennende!
Hvorfor grå? Jo, det er ullas naturlige farge. Blander du mørk og lys ull, så blir det grått. Å strikke lester med bare lys ull var ikke vanlig. Ufarget garn har mest av ullas naturlige styrke og varmeevne i behold! Selv om «pulverfarging» ble populært fra midt på 1800-tallet fortsatte grålestene å være naturfarget. Fargeprosessen sliter på garnet.
Selvfølgelig hadde tidligere generasjoner kunnskap om hvor på sauen de fant lange og sterke fibre som var best egna til slitesterkt fottøy. Den ble nøye valgt ut! Det var også vanlig å spinne garnet med mer tvinn til lester enn f.eks. til sjyvotter. God tvinn gir økt slitestyrke. Nå kjøper de fleste av oss garn som er spunnet på fabrikk, og dertil nylonforsterket, men fortsatt bør vi være våkne for hvilke egenskaper vi ønsker til varme og slitesterke lester.
På Laftehytta får vi ofte høre historier som dette fra besøkende som er innom:
i alle år fikk vi pakke av bestemor til jul som inneholdt et par grålester. Den ble nok ikke så høyt verdsatt før den plutselig ikke var der lenger. Da forsto vi verdien.
Vi har fortsatt mange strikkere som fyller opp hylla med tradisjonelle grålester, og de er «(g)ull verd».
Nå vil husflidslaget dokumentere det mangfoldet som ligger i denne levende tradisjonen ved at vi får hver og en til å strikke sin hæl, og at vi får skrive ned hvordan. Samtidig får vi en strikkeprat som gjengis her.
Det vil bli skrevet to oppskrifter som dekker de to hovedvariantene av tradisjonshæler, og det vil bli tatt med en del spesielle individuelle ulikheter som ulike strikkere har etter sin mor eller bestemor.
«At du hæler…» vil bli et tema på husflidslagets tirsdagskvelder på Bygdetunet utover vinteren, og så finner vi ut av veien videre for å gjøre denne tradisjonskunnskapen mer tilgjengelig for alle.
oooooOOOOOooooo
GUNLAUG MOLDJORD f. 1941 (produsent nr. 1)
Gunlaug lærte å strikke av bestemor, og hun var nok ikke så gammel, kanskje fem år. Hun husker at hun satt og så på når bestemor strikket, og at hun gikk for seg selv og forsøkte å få det til. Men akkurat hvordan hun lærte det, det husker hun ikke.
Hun hadde lenge et par dukkestrømper med hæl som hun mener må ha vært noe av det første hun strikket, men de er blitt borte.
Gunlaug sier at de hadde fått metallpinner, og hun har minne om at hun strikket av gult garn. Garnet var selvfølgelig spunnet av bestemor, og det var ganske sikkert farget med pulver «som de skrev etter».
Etter hvert ble det grålester og hæler, strikket som bestemor. Bestemor tok seg av tovinga av de ferdige lestene. Og tovinga var viktig for slitestyrken!
Men uansett: det som brukes, det slites, og det gikk hull. Da måtte det stoppes, og i neste runde var det å «såle i».
Å «såle i» kan ikke Gunlaug huske å ha lært, men det skulle gjøres, og hun gjorde det!
Å «såle i» vil si å klippe vekk alt som er slitt, dvs. hælen og undersiden av foten. Oversiden av foten ble beholdt, og så ble det strikket i ny hæl og ny såle.
Gunlaug mener at hun nok har endret og tilpasset måten å strikke lester på gjennom livet, og hun strikker heller ikke alltid helt likt, for «det blir litt kjedelig …»
Veldig mange generasjoners tradisjonskunnskap ser ut til å stoppe her, ifølge Gunlaug er ikke neste generasjon interessert i å lære «leststrikking».
oooooOOOOOooooo
RANDI HØYÅS (1936—2020) (tidligere produsent nr. 94)
Randi var Gunlaugs fem år eldre søster. Ifølge Gunlaug mente Randi at hun hadde lært å strikke av sin pappa, og at han også laget strikkepinner til henne i tre.
Randi og Gunlaug har begge levert grålester i stort antall til Laftehytta gjennom årene, og Gunlaug sier at selv om de var søstre, så strikket de ikke lestene på samme måte. Hun tror også at Randis datter Beate har lært å strikke grålester av sin mor, og at Beate kan videreføre tradisjonen.
oooooOOOOOooooo
LILLIAN ELISE JØRGENSEN MOLDJORD f. 1941 (produsent nr. 109)
Lillian er født og oppvokst på Straumøya i Bodø.
Hun har et klart minne av den dagen hun lærte å strikke, og hun mener hun kan ha vært ca 6 år. Bestemor satt ved rokken, og Lillian hadde fått for seg at hun ville lære å strikke. Hun hadde ikke strikkepinner, men med to blyanter til hjelp, og med tykt garn fikk hun det til sammen med bestemor. Bestefar kom inn og så hva de drev med. Så gikk han ut og lagde bundingsstikker av bambus. Det var gamle fiskestenger som ble brukt til å lage pinner av. I den tykkeste enden var materialet tykt nok til å lage glatte og gode pinner. Så den dagen fikk Lillian sine to første strikkepinner.
Å strikke på fem pinner lærte hun nok av mamma, først sjyvotter og siden lester. Hun kan ha vært 7-8-9 år. Votter og lester måtte alle ha, familien var stor, og særlig viktig var det at far som var fisker ble godt nok rustet ut for en vintersesong. Så denne delen av strikkinga var sesongarbeid. Når høstulla ble klippet ble det valgt ut spesiell langfibret ull til disse sliteplaggene. Sauerasen Steigar hadde spesiell langfibret ull. Garnet til lester ble spunnet med mer tvinn enn garnet til sjyvotter. Vottene ble strikket hvite, men til lester ble det blandet inn mørk ull slik at de ble grå. Hvis en ikke selv hadde en mørk sau, kunne en bytte ull med en nabo. Så startet den store strikkesesongen gjennom høsten og fram mot jul. Da var det forventet at også ei lita jente skulle gjøre sitt. Lillian var eldst i søskenflokken, og det ble ikke godtatt å sitte med hendene i fanget. Til å begynne med var det kanskje mamma som strikket hælen, men Lillian klarte nok snart det også selv.
For slitestyrken var det viktig *å velge langfibret ull *å spinne med god tvinn *å tove lestene før bruk
Men uansett, alt ble slitt, og når det ble hull måtte det bøtes. De første hullene ble stoppet med garn som var nokså likt det de var strikket av. I neste omgang kunne mora «strikke i», f.eks en ny hæl. Deretter var det vanlig å «såle i». Da ble hele undersiden av foten klippet bort, og det ble strikket ny hæl og såle. Og når det igjen var slitt ble foten klippet bort og det ble strikket ny fot på den gamle vrangborden. Det ble kalt å «leste på».
Lillian er en viktig tradisjonsbærer, hun strikker fortsatt i dag lestene slik hun lærte som barn, og slik det sikkert har vært gjort og videreført gjennom mange generasjoner. Hun har mange døtre, og da er det spennende å spørre om neste generasjon vil føre tradisjonen videre. Men, nei, det skjer nok ikke. Det strikkes, men det strikkes ikke lester.
oooooOOOOOooooo
RUTH SÆTERMO f. 1939 (produsentnummer 6)
Ruth kan ikke huske at hun lærte å strikke så hun var nok ikke store jenta, og det var mamma hun lærte av.
Hjemmelagde pinner kan hun ikke huske at de hadde, det var metallpinner.
Hun husker at hun strikket til dukker og forskjellig smått før hun etter hvert lærte å strikke lester. Men det var søm som var Ruths største interesse som jente, og hun sydde klær både til seg selv og til søstrene.
Grålester var ikke like viktige i hennes oppvekst i Tollådalen som det mange andre har berettet om fra bygda og fra kysten. De første ti årene bodde familien i Skulnes, før de flyttet til Petternes, Øvre Tollådal.
Vinterfottøyet var kommager, og i kommagene brukte de visk «vesk», det vil si et spesielt gras som Ruth fikk lære seg å samle og behandle riktig for å holde varmen i kommagene. Da hadde de ikke behov for lester.
Det var kanskje mer viktig å strikke votter, husker Ruth fra barndommen, men etter hvert lærte hun også å strikke lester. Hun er ikke helt sikker på akkurat hvordan hun lærte av mamma og i hvor stor grad hun har endret måten å strikke dem på. Men i hovedsak strikker hun slik hun lærte som barn. Og etter at hun ble voksen fikk hun mange føtter i familien å strikke til, og hun kommer stadig med nye par til Laftehytta.
En ting er hun helt sikker på: Det var tante Laura (Krokstrand) som lærte henne å strikke fram og tilbake på kjedemaskene etter hælen slik at det blir to fine rader med «vrangmasker» før hun begynner å strikke rundt på foten. Dette er en detalj som Ruth fremhever som viktig.
Av de tre døtrene er det Bodil (produsentnummer 36) som er leststrikker. Hun har lært av sin mamma – og hun viderefører tradisjonen slik hun har lært den. Mamma Ruth tar et kritisk blikk på et par som Bodil har strikket, og hun er fornøyd med det hun ser. Bodil har «bestått eksamen»!
oooooOOOOOooooo
BRIT GRAUER f. 1954 (produsentnummer 46)
Brit kom til Myrvoll i Beiarn sytten og et halvt år gammel, og ble snart mamma til Anette. Det var da Anette sine små føtter skulle holdes varme at Brit fikk lære å strikke lester av Klara Rengård (tante til Brit sin mann).
Brit hadde lært å strikke hjemme i Skien av sin mamma, og hun tror hun var 11-12 år gammel da hun lærte. Men hun hadde aldri strikket lester og hæl før hun kom til Beiarn. Hun husker at det første paret hun strikket til Anette var gult, og hun mener at det «ble nok ikke helt bra». Dessverre er det blitt borte.
Brit strikker lestene fortsatt slik hun lærte av Klara Rengård. Hun har gjennom 50 år holdt en tallrik og stadig større storfamilie varm på beina. Utslitte lester kommer tilbake, og Brit klipper av og «foter i», dvs at hun strikker ny fot fra den gamle vrangborden. Den nye foten toves på den gamle fjøla etter svigermor Liv før eieren får lestene tilbake.
Svigermor Liv Myrvoll kom fra Værøy. Hun strikket nok lestene litt annerledes, mener Brit, og hun kan ikke huske at Liv strikket lester de første årene. Hun strikket mye annet, hun tovet ull til gode ladder, og hun spant garn til strikking. Brit har tatt vare på et nøste godt lestgarn etter Liv.
oooooOOOOOooooo
GUDRUN KREKLING f. 1947 (produsent nr 18)
«Enten så satt de ved rokken, eller så satt de og strikka» Det var aldri å sitte uten å gjøre noe, husker Gudrun fra sin oppvekst. «Det var vel for det meste kveldssyssel»
Gudrun mener hun kunne være 10-11 år da hun lærte å strikke, og hun lærte av mamma (Jenny Kjeldåslett)
Men det var bestemor Johanna Moen (1894-1965) som lærte Gudrun å strikke lester. Bestemor leverte ull til Anna Frantzen på Strand som var kommisjonær for en ullvarefabrikk – og så fikk hun garn tilbake. Hun syntes garnet var litt for tynt til lester så hun spant en tynn tråd i tillegg som hun la ved for å få det slik hun ville ha det, og Gudrun fikk også være med på karding og å lage «ruller». Spinning ble det ikke så mye av.
Gudrun gjør en spesiell ting på de lestene hun strikker og leverer på Laftehytta. Hun bruker totråds garn (Fjord) i vrangborden (kruset) og skifter til tretråds (Fjell) i foten. Men hun mener at det er noe hun har funnet ut selv, bestemor brukte nok samme tykkelse på hele lesten.
Toving er viktig før lestene tas i bruk, og hun mener at det må gjøres for hånd. «Det går ikke an å bruke vaskemaskin. Da blir også kruset tova, og det vil en jo ikke.»
Gudrun sier hun fortsatt strikker slik hun lærte av bestemor. Mor Jenny strikket ikke den samme hælen, og det finnes fortsatt et par strømper som var strikket av henne. Gudrun har ingen datter, men ei av svigerdøtrene viderefører leststrikkinga slik hun har lært av sin svigermor.
Og nå har sønn med familie flyttet hjem til Beiarn, og Gudrun gleder seg til å lære opp barnebarnet sitt i leststrikking!
oooooOOOOOooooo