Ruth pjoner 30-40 par babysokker hvert år! Og det har hun gjort siden tidlig på 80-tallet!
Ruth har alltid et nøste med vamsegarn og en heklekrok nr 6 i veska når hun drar på besøk, «det tar jo ingen plass»
Visste du at Beiarn Husflidslag gir alle som blir født i Beiarn, et par pjona sokker som velkomstgave? Visste du at det har alle fått siden 2003?
Nå er det jo slik at de fleste små beiarværinger har bosted utenfor kommunen. Dermed blir det et besteforeldre/gammeltante/oldemor-ansvar at også de får pjonasokker. Salget på Laftehytta tyder på at dette ansvaret blir godt ivaretatt…
I Laftehyttas første tid drev Ruth Beiarvev sammen med Kitty Trones, Julie Vikan og Brynhild Sætermo. Modellen «Babytøfler» var en nyskaping da den ble laget av Kitty Trones, og den var et av Beiarvev sine produkter i mange år. Ruth, Julie og Kitty pjonet dem i tillegg til vevinga. Senere videreførte Ruth og Julie produksjonen, og nå er det blitt Ruth sitt produkt, (med noe hjelp av sin datter Bodil, produsentnummer 36).
Pjonavottene er myke, behagelige og varme i bruk. Etter forsiktig toving blir de børstet opp på innsida slik at de blir deilige å stikke handa inn i.
Pjoning ble en kjent teknikk hos oss etter at Husflidslaget kom i gang i 1976. Berit Bakken Strand holdt kurs i teknikken både her og i mange andre lag i Salten og i Lofoten på den tida. Da var det mest votter og luer det gikk i, og flere produsenter har gjennom årene fylt opp hyllene med votter.
Fri produktutvikling, skaperglede og kanskje noe restegarn var Ruth sitt utgangspunkt for den første bamsen. Etter hvert har det blitt utrolig mange; først som gaver til et stort antall barnebarn, oldebarn og andre i familien, og så kom det bamser til Laftehytta.
Pjoning er en gammel hekleteknikk som utelukkende består av kjedemasker. Teknikken er kjent fra ulike deler av verden. Her i landet har vi nok ikke bevart så veldig gamle tekstiler i pjoning, men det er funnet pjonekroker som er datert tilbake til vikingtid. Vikingtida var en periode med mye kulturutveksling, og det er lett å tenke seg at også pjoninga ble med i en båt på den tida? Eller kan den være enda eldre?
Vi har lite sikker kunnskap om «hverdagstekstiler» i hundreårene som fulgte. Pjoninga lå kanskje i dvale, vi vet ikke hvor lenge, men vi vet at den ble «funnet fram igjen» og ble populær etter midten av 1900-tallet.
